Jeg må på avvenning. I følge enkelte ukeblader sine synspunkt, er det på tide for meg å se over sukkerforbruket mitt. Liker jeg godt frukt som ananas og mango? Ja. Foretrekker jeg sjokolade framfor potetgull? Ja. Må jeg ha sukker på havregrøten? Selvsagt.Dette er svar på spørsmål fra en test jeg tok i et ukeblad. Den konkluderte nådeløst med at jeg har vent meg til for mye sukker, og at jeg må prøve å venne meg av med til stadighet måtte ha noe søtt. I et anna ukeblad leste jeg at det finnes et stoff i sjokolade som har samme funksjon som virkestoffet i lykkepiller, og at det skaper en midlertidig lykkefølelse. Alle som kjenner meg vet at jeg er lidenskapeleg på dette området, og skjønner derfor at min prozacdose er en sjokolade til lunsj hver dag . Rekorden min er to store plater på to timer. Det var noen som påpekte for meg at det er 2000 kaloriar til sammen. Men – en må jo og tenke på at det finnes et anna stoff i sjokolade,- såkalte pentaminer, som visstnok beskytter mot kreft. Sjokolade er altså et  middel som både gjør meg lykkeleg og holder overivrige celler i sjakk. Hvorfor i all verden må jeg på avenning da? Okay, okay, liker ikke å innrømme følgende, men det er jo bekrefta at for mye sjoko fører til ufyseligheter som tette blodkar, kjærlighetshåndtak og cellulitter. Og en kan ikke bare godta at en har litt kvaps og grevinneheng og unne seg en rød 200-grams Stratos halvt i skjul bak kjøleskapsdøra slik at ungene ikke ser en.I alle fall ikke i følge alle forsidene på kvinnebladene som strekker sine fete, samvittighetsnagende forsideoverskrifter etter oss der vi haster gjennom butikken med handlevogna full av sutrete unger og raske karbohydrater. Vi skal nemlig ha flate mager på 1-2-3, få immunforsvaret til Supermann , bli kvitt fire kilo på en uke, få faste armer i en fart, og vet du forresten hvor feit du er om ti år? Alt dette er titler fra disse bladene som vi utilstrekkelige mammaer også slenger oppi vogna for å døyve vår allerede tynnslitte samvittighet. Så er det ikke vi kvinner da, som hausser hverandre opp i jaget på ein perfekt kropp? De som skriver, og vi som kjøper. Og ubetenksomt nok overfører dette til døtrene våre. Spør en gutta, så vil de fleste si at de foretrekker en dame med litt kjøtt på beina, en dame som er glad i kroppen sin og tør å slippe seg løs fordi hun er stolt av den. Når skal vi kvinner innse og godta at vi fra naturens side er skapt med brede hofter og lår og at en flat mage er utopisk i og med at det ligger en kurva livmor rett under? Jeg stemmer for å gjeninnføre Ruben-idealet! Kjære alle redaksjoner – hva om dere bare viste modeller som ser ut slik vi kvinner egentlig ser ut? Gjerne med hengepupper og overdrevne vulvaer. Og forandret overskriftene til ”ti gode grunner til spise sjokolade” eller ” Hvordan få kvinnelig mage i en fart”. På tross av massiv påvirkning frå ulike hold kan jeg i dag si at jeg er glad i kroppen min. Den har gått gjennom flere svangerskap og fødsler, og selv om jeg formelig så brystvevet forvant i gapet til barna da jeg amma dem, og alt som hang igjen mellom oss var en tynn skinnfille som forsynte ungen med melk – så har jeg på en uklanderlig måte sørga for næring til mine små. Jeg har erfart at kroppen min faktisk har en biologisk funksjon, den er ikke skapt bare for å være til pynt.  Da jeg var ung var jeg særlig bekymra for rumpa mi. Jeg syns den lå på grensa til å håne meg der den stakk ut som to trassige ballonger. For å kamuflere den tok jeg på meg med lange skjorter som gikk ned til låra. Fortvilelsen var derfor stor da mamma kom hjem med en kort bomullsjakke og et trangt skjørt (som gjorde sitt beste for å framheve volumiøse rumpeballer) til maiballet på ungdomsskolen. Jeg husker jeg stod foran speilet med linjal og målte avstanden frå låret til enden av rumpa til svimlende 12 centimeter. Krise for ei jente på 14 når 80-tals idealet var tynne jenter med flate rumper, og målet for kvelden var siste dans med xxxx til Grand Prix-vinneren ”Hold me now”.I dag synes unga mine at rumpa mi er fin å bruke til punchingball. Er jeg opptatt med noe og i rett positur – er de på pletten og prøvebokser. Minstegutten omtaler den som ”tjukk og god” J  Med tida har jeg blitt vant til rumpa mi. Og sjokolade må jeg ha hver dag. Blir ikke sunn eller lykkelig av å nekte seg alt mulig godt, heller. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende